Fra arkivet – juli 2019

Noah og Jude, engang uadskillige som bare tvillinger kan være, er planeter i hvert sitt solsystem, på vei vekk fra hverandre. Her følger vi dem fra hver sin side av tragedien, og vi blir kjent dem på to forskjellige tidspunkt i de unge livene deres. Det er en unik oppdeling av historien, og fortellerstemmene, som fungerer overraskende godt. Jeg må innrømme at jeg på et tidspunkt var redd for at dette var en klisjéfylt kjærlighetshistorie, men den er så mye mer enn det. Dette er boka som viser hvorfor klisjeer finnes; fordi de rett og slett funker utrolig bra.

Og språket! Dette er et dikt i bokform. Vi glir gjennom romanen på bølger av metaforer som fletter seg inn i teksten uten å forklare mer enn nødvendig. Tekstformidlingen skaper et vidunderlig drømmende bakteppe som gir de minneverdige karakterene en ekstra dimensjon. Du føler virkelig at du kommer inn i hodet på både Noah og Jude, og du ser dem fra hverandres perspektiv, slik at du kan kjenne dem vokse opp gjennom boken. Og det er den største styrken til verket. Den tør å ta seg god tid. Den løper ikke fra det ene høydepunktet til det andre, men skildrer sære personlighetstrekk, tap, og små seire på en levende og egen måte.

Boken lader ikke opp til den store spenningstoppen, men leder deg gjennom stillferdige vendinger, helt til du snur siste side og innser til din skuffelse at boken slutter her. Men ikke på den dårlige måten. Overraskende på den siste måten jeg trodde den skulle overraske, og så sjarmerende at du sitter igjen med et ønske om å ta en kaffe med så og si alle personene i dette universet. (Bortsett fra en liten håndfull som kan gå å ta seg en bolle)

Perfekt sommerlesning, også til de dagene du helst vil beholde sola for deg selv.