Fra arkivet – 19. juli 2019

I denne boken møter vi 16 år gamle Aza, bakteriofob og med alle nervene i helspenn. Hun er livredd for å bli syk, og bruker alt for mye av tiden sin til å tenke på bakterier. Når milliardæren Russel PIckett forsvinner og hun kommer i kontakt med en gammel venn, Davis, forandres livet hennes. Spørsmålet er om det går i riktig retning.

Det tok litt tid før jeg ble overbevist her. I starten var den litt for enkel å avskrive som en generisk tennåringsromanse uten noe særlig substans. Men, etter hvert drar den deg inn med underfundig undring, vakkert språk og en levende hovedkarakter. Du skjønner henne ikke alltid, og tankene kan virke fremmede, og skremmende, men det tror jeg er hensikten her. Det er et ærlig vitnesbyrd til en psykisk lidelse som virker forferdelig vanskelig å leve med, og en annerledes kjærlighetshistorie. Forfatteren beskriver den på en forståelig og nær måte som virker virkelighetstro. vi blir dratt ned i hullet sammen Aza, og jo lengre man leser, jo mer skjønner hvor omfattende angsten er, og hvor dypt den sitter. Fortellerstemmen er ikke alltid helt pålitelig, og alle opplever ikke situasjoner på samme måte som Aza.

Boken er gripende, men på en litt uhåndgripelig måte. Noen ganger blir metaforene litt for utsvevende, men bare sånn at du husker hvilken forfatter du leser. Alt i alt er boken en sær liten sak man blir glad i, og som stadig dytter nye perspektiver inn i hodet ditt. Ukjent vitenskap, annerledes refleksjoner og flytende tekst gjør dette til en av de bedre leseopplevelsene denne sommeren. I klassisk John Green stil er slutten veldig utilfredsstillende, men her handler det om reisen, og den er absolutt verdt å være med på.