Fra Arkivet – 11. juli 2019

I denne besynderlige fortellingen følger vi Tengo og Aomame gjennom noen ganske så spesielle hendelser. Tengo sier motvillig ja til å jobbe med en veldig annerledes historie, men ender opp med å bli mye mer engasjert i den enn hva han nok hadde håpet på. Aomame viser seg å gjennomgå tidenes karakterutvikling på under to kapitler, og jeg kan med hånden på hjertet si at jeg aldri så det komme. Hva som kom vil jeg naturligvis ikke avsløre her, men tro meg du vil bli overrasket.

Murakami skriver godt og meget fengende, og boka er til tider grusomt spennende. Det er noe komisk over hele karaktergalleriet, som står i sterk kontrast til handlingen i boka. Likevel, det må sies. Dette her er spesielle greier altså. Det er sært, rart og veldig merkelig. Og ikke alltid på en bra måte. Jeg vil faktisk mene at jeg opp til flere ganger prøvde å legge fra meg boka, rett og slett fordi det ble for mye galskap. Men, og her kommer et viktig poeng: Jeg klarte det ikke.

Du blir dratt inn i iQ84 enten du vil eller ikke, fordi den i likhet med mye annet du vet ikke er bra for deg, er fryktelig avhengighetsskapende. Du må vite hva som egentlig er greia med little people. Og hvordan Aomame og Tengo passer sammen i puslespillet. Og hva er så spesielt med den eksentriske, mystiske, og tydeligvis så veldig vakre Fukaeri? Derfor må jeg motvillig innrømme at det er en veldig bra bok. Og at jeg kommer til å lese nr 3. Dessverre