Fire liv, som spennes ut over 720 sider. Vi følger Jude, Will, Malcolm og JB fra de møtes i tyveårene på samme sovesal, gjennom livets deilige og grusomme forviklinger. 

Jude er historiens midtpunkt, med sin gåtefulle historie, og forsiktige fremtredning. Det er noe tragisk i Judes historie, som de andre værer, men ikke helt tør og å lete etter. Likevel er de unikt sammensveiset,  til tross for alle deres hemmeligheter og forskjeller. Men når tyveårene lette tilværelse på fest i røykfulle leiligheter går mot slutten, og alle innser at livet denne gangen er på ekte, begynner tiden å rive i vennskapet deres. Da er det Jude som holder dem fast, Jude som plutselig bare dukket opp en dag med alle eiendelene sine i en svart søppelsekk.

Historien spenner over så mange fasetter og detaljer, at man virkelig får følelsen av levd liv. Og det er ingen dans på roser. Yanagihara er grusomhetens mester, og skildrer de frykteligste sener, med en brutal gjennomføringskraft. Boken treffer deg som et vogntog, men selv i de verste delene, er den gjennomsyret av forfatterens kjærlighet til karakterene. 

Denne kjærligheten, sammen med dyp innsikt i menneskets adferd og væren gjør at jeg ikke bare føler at jeg ser Jude, Will; JB og Malcolm gjennom livet, men jeg føler at jeg er der sammen med dem, og lever med dem. Jeg er nesten litt overrasket når jeg lukker boken og innser at de ikke er ekte. 

Det er ingen annen bok som får meg til å bli både så forferdet over menneskers evne til grusomhet, samtidig som den føles så varm og gir deg så tro på at vi innerst inne er mest gode. Yangihara har skrevet et fyrtårn av en bok, som viser oss smerte og glede, og hvem vi aller helst vil være. Dette er boken jeg kommer tilbake til igjen og igjen, når man trenger et lys i natten, eller en godt følge på veien. 

Dette er boken som får meg til å ville sette meg ned med penn og papir og skrive så blekket spruter – nettopp fordi den mesterlig demonstrere visdommen som ligger i romankunsten. Men mest av alt vil jeg gi Jude et langt og varmt skjerf.