Fra arkivet – April 2021

En brukket stav, en gnagende hemmelighet, og en mamma med ski-foreningsrød leppestift. Velkommen til hemingland, der tennene er hvitere enn sneen, det finnes én trikk, og klubbmedlemskap varer livet ut.

Vi følger Lars- Laurenitus- både i og utenfor skisporet, imens Langeland spenner ut ett landskap av normer, kotyme og inngrodde ritualer, som kun anerkjennes når noen tråkker feil.
Menneskene er herlige vare- klare nok til å være gjenkjennelige, men glipper akkurat før du kommer under huden på dem. Det er ingen svakhet- tvert imot. For karakterene nærmest dirrer, med hver sine uforløste hemmeligheter. Det minner opplevelsen av å stå på gangen og lytte gjennom døren, uten helt å høre hva som blir sagt. Forfatteren har en egen evne til å skildre nettopp hvor delikat og mystisk mennesker er, og virker ikke å ha noe veldig behov for å forklare seg mer enn nødvendig. Som i virkeligheten er det mysterier som du aldri kommer til bunns i, gåter som du kun kan ane konturene av i det du passerer- og så er døren lukket, øyeblikket er over, for aldri å snakkes om igjen.

Fortellingen er klistret sammen med skismøring og sener fra dypt inne i Oslomarka- og det fungerer godt. Det er noe vagt mytologisk over skikkelsene på vei innover skogen i ensom majestet.

Med brutale skildringer fra fire forskjellige oppvekster, viser Langeland frem det vagt uhåndgripelige, men klart definerende i formingen av et ungt menneske, og skårene man ikke helt forstår, men som man kanskje aldri blir kvitt.

Alt i alt en meget god bok!