Fra arkivet – oktober 2020

Florent-Claude befinner seg midt i en ekstensiell krise- og han har vært der en stund. På en diett bestående av alkohol og diverse antidipressa er det et under at han i det hele tatt holder seg på beina. Imens Florent drives fremover av savnet etter en tidligere kjæreste, begynner tvilen å ryste han. For er det noe igjen i verden han kan finne lykke i?

For det kommer frem at Florent-Claude er en svært skadet mann, men en høyt intelligent sådan. Han betrakter sin egen ødeleggelse med kald nysgjerrig saklighet, som om hele prosessen morer han på et intellektuelt plan. Og det er en fascinerende historie, skrevet med eleganse og vittighet. Likevel så sitter man igjen med spørsmålet: Er det ingen ting Houllebecq holder hellig? Litteratur skal kanskje provosere, men når den er så til de grader grotesk, og vår forteller er så lite i harnisk over det, gjør det opplevelsen skjellsettende. Verden er tyve grader kaldere mellom de forræderkse gule, glade permene.

Men likevel, til tross for å inneholde null romantiske forestillinger om menneskeheten, presterer den å gi en vakker beretning om kjærlighet. I allefall hva som en gang var kjærlighet. Den kyniske tilnærmingen til virkelighetens natur glør at dette aspektet skinner enda klarere. Man havner i en merkelig spagat mellom den håpløse, ødelagte tilværelsen, og den nærende varmen i sann hengivenhet som eneste redning.

Så, om infamiteter ikke plager deg nevneverdig, og du er nogenlunde fornøyd med tilværelsen, så er kanskje denne boken noe for deg. Anbefales for et voksent publikum, med en god kopp te lett tilgjengelig.