Fra arkivet – August 2020

En øy, en familie og en datter. Ingrid er ikke som andre barn, men akkurat sånn hun må være. Dette er første del av historien om henne, og Barrøy, hjemmet hennes.

Før du begynner å lese «De usynlige» må du ta et valg. Den er skrevet med poetisk underfundighet, med mange paralleller til novellesjangeren. Valget ditt går ut på om du vil ta det på alvor, eller avfeie konseptet, og da hele boka . Jeg vil anbefale det første.

Språket er dermed både en terskel, og en av de store styrkene med boka. Forfatteren later til å være i direkte kontakt med en rå naturkraft, og driver språket fremover like nådeløst som havet kverner voldsomt berg til småbiter. Likevel, med en tydelig retning. For selv om Jacobsen aldri slutter å overraske, ror han oss trygt gjennom alle 244 sider.

Det er lett å bli beruset av portrettet om naturen, og menneskets plass i den. Det er en fantasi som lett kan farge av i kantene. Likevel klarer han å balansere ærefrykten med kynisk brutalitet, og oppleves aldri som svulstig eller håpløst romantisk.

Karakterene er interessante og gåtefulle, men fortsatt litt distanserte. Man kommer aldri helt nærmere dem enn om man skulle betraktet dem på en teaterscene. Det bidrar til romanens kalde komposisjon, og jeg syntes det var et interessant perspektiv.

For boken kunne vært et storslagent skuespill. Man får litt lyst til å kjenne på de store kreftene, og boken passet ypperlig en hustrig høstkveld, når vinteren lurer bak hjørne. Eller hvis du engang skulle befinne deg på en øy, og har et anlegg for det dramatiske.

Uansett, les denne!