Fra arkivet – april 2020

Dorian Gray står modell for maleren Basil. Etter en samtale med lord Henry, som er verdensmester i å forderve unge (og iforseg gamle) lettpåvirkelige sinn, blir Dorian besatt av sin egen skjønnhet. Bilde som Basil malte, har fanget Dorian i all sin ungdommelige prakt, og han ærklærer det dypt urettferdig at det for alltid vil være yngre og vakrere enn han selv.
Som det gamle ordtaket går, skal du være forsiktig med hva du ønsker deg. I Dorians plass blir bilde farget av alle syndene, og årene Gray selv ikke merkes av.
Denne likte jeg godt. Ikke bare er den fantastisk skrevet, men Wilde må sies å være historiens fremste sitat generator, og lord Henry åpner ikke munnen uten å si noe minneverdig. Dorian Gray selv, er også en fascinerende karakter å følge, så dramatisk av natur at man ikke kan annet enn å bli inspirert. Man kan si mye om 1800 tallet, men dette med håpløse, ekstragavante gester kunne de.

Til klassiker å være er også denne utgaven relativt grei å komme seg gjennom. Det er ikke spenningstopper som markere handlingen, men det er en interessant reise å være med på likevel. Kan så absolutt anbefales, og er flott påske lektyre!