Fra arkivet – februar 2020

Syntes du det er for mye blod i Game of Thrones? Syntes du er for lite politikk i The Name of the Wind? Da er dette boken for deg.

Gardens of the Moon handler om så mye at det er vanskelig å holde styr på til tider, men hovedpoenget er at et svært imperie prøver å legge under seg resten av verden. Og ikke på en straitfoward direkte frontangrep måte. Her er det intriger, spioner og backstabbing til den store gullmedalje. The bottomline er at du som leser vet egentlig ingen ting, og hvis du vet noe så er det antageligvis feil.

Med andre ord en noe utfordrende leseopplevelse. Jeg må innrømme at jeg av og til slet med å henge med på alt, men når jeg klarte det, koste jeg meg til de grader. Karakterene er gjennomførte, troverdige og reelle, og selv om dette absolutt er skjønnlitteratur så gir plottet mening. Hvis det hadde fantes en verden som het Malazan, hadde den vært sånn. Det lurer i hvert fall forfatteren deg til å tro.
Språket er rikt, og absolutt passende for en fantasy roman, og alt er så mystisk at du sitter igjen enormt nysgjerrig, og litt irritert. Det er en serie, så jeg kan kanskje ikke uttale meg, men foreløpig så er den langt mindre blodig og grotesk enn Game of Thrones, noe de litt mer pysete (les: meg) kan sette stor pris på. Så alt i alt en god (lang) bok, som du kan lese i lang tid fremover, i og med at så vidt jeg forstår er det 10 (!!) andre bøker i serien. Men det skal være sagt, dette er kanskje ikke boken du leser på bussen. Og jeg hadde antageligvis lest den uten en noe insisterende oppfordring. Så, hvis du liker fantasy, se på dette som et tegn, og les Gardens of the Moon.