Fra arkivet – januar 2020

Hva får du om du blander fiskefakta, håkjerringjHåndbok, spiss historiekunnskap og en roman? Denne boken er en liten morsom sak. Gjennom diverse digresjoner, og en slags fortelling følger vi jakten på et av havdypet rareste skapninger.
For det å få en håkjerring på kroken er ikke barnemat, her trengs det sterkere skyts enn mark eller en vanlig krok. Jernkjettinger og rotten høylandsokse derimot? Da er vi inne på noe.
Det bisarre prosjektet fletter sammen forskjellige anekdoter, og fremhever det som slår meg mest med boken. Den store fascinasjonen over havet. Det er noe underlige forlokkende med dypet, og alt det som bor der nede, og det faktum at vi vet så lite om det. Denne boken appellerer til den grunnleggende nysgjerrigheten i menneske, på en elegant og ledig måte. Personene er sjarmerende, men de er jo ikke det som er fokuset. Fokuset er det uendelige blå havet, og det får lov til å spille hovedrollen.

Havboka er den eneste boken jeg har lest av sitt slag, men til tross for grunt sammenligninggrunnlag synes jeg den er fryktelig god. Den sære blandingen fungerer utmerket, og det mytiske flettes inn og lager et bakteppe av eventyr. Jeg har lyst til å oppleve havet slik som fortelleren og hans kamerat gjør det, med samme barnlig glede og ærefrykt, og jeg får nesten lyst til å dra på håkjerringsjakt selv. Det er i hvert fall noe tiltalende med ideen.

Jeg syntes du skylder deg selv og lese denne lille unike perlen av norsk litteratur. Gjerne på et sted hvor du kan se, eller helst høre, havet. (Her er det mulig å jukse med YouTube). Anbefales på det varmeste, særlig når man drømmer seg bort til sommer og lysere tider.