Fra arkivet – Oktober 2019

Tara westover forteller sin utrolige oppveksthistorie i en mormoner familie i Idaho. Om å leve i konstant frykt for dommedag, og å behandle tredjegradsforbrennelser og alvorlige hjerneskader med urter. Om å starte på skolen i en alder av 16 og ikke vite hvem Martin Luther king Jr. er. For så å ta doktorgraden sin på Harvard etterpå.

Dette er den mest utrolige historien jeg noen gang har lest, og først og fremst må jeg si at jeg ikke aner hvordan de fortsatt er i live. Alt det tara forteller om i løpet av sine 16 første år, er mer enn jeg tror en hel generasjon i en vanlig landsby opplever til sammen. Og likevel, til tross for så dårlige odds, og en direkte kamp for å komme seg til skolebenken, går det over all forventning.

På overflaten en solskinnshistorie. Den amerikanske drømmen i et nøtteskall. Men det er også historien om å kutte nære relasjoner. Om psykisk og fysisk vold. Om en ødelagt jente som tar de bitene av liv hun finner og teiper de sammen så godt hun kan. Om øyeblikk så vonde, og skjebner så tragiske at det er smertefullt og lese om.

Tara Westover er uten tvil et eksepsjonelt menneske. Med tålmodighet og troverdighet tar hun oss gjennom livet sitt uten å utlevere menneskene hun levde det med. Selv de familiemedlemmene som har bedrevet nærmere tortur av henne i oppveksten blir skildret i tosidig lys. Vi får oppleve idylliske øyeblikk før bryteren klikker over og det er bekmørkt igjen.

Å fortelle en slik historie, så nyansert, rettferdig, reflektert og saklig, men samtidig følelsesladd, er utrolig imponerende. Ikke en gang oppleves den som bitter eller bastant, men stadig rolig og forsiktig om skjøre relasjoner. Det er som om alle får sin historie fortalt gjennom Tara, og personlig syntes jeg hun er mye greiere enn de fortjener.

Men les denne. Uansett hvem du er, og hva du tror på, bare gjør det.