Med den kanskje meste berømte åpningslinjen i litteraturhistorien setter Dickens tonen i en av sine mest leste bøker. Mellom Paris og London spenner han ut han scenen for denne historiske romanen som iscensesetter starten på den franske revolusjonen og den påfølgende terrorregimet.

Vår heltinne, (som forøvrig må regnes som blant Dickens blasseste, i all sin utømmelige godhet), er Lucy Manette. Heldigvis har hun med seg et noe mer fargerikt entourage, deriblant den fordrukne og håpløst forelskete Sydney Carton, den ulastelige Mr. Lorry, og den ubestridte antagonisten Madame Defarge. Sistnevnte er herlig forferdelig; hevnlysten som en furie og selve personifikasjonen av alt som var galt med revolusjonen.

Historien spinner rundt nevnte Manette, hennes gjenforening med den fengslete faren og noen minneverdige kapitler med forsamlingen av hennes brokete beilere, før de revolusjonære inntar scenen. Dickens viser seg her som den mesteren han er, og maner frem den fryktinngytende folkemengden med presisjon og overbevisningskraft.

Historien er fengende nok, men det som virkelig slår meg er at Dickens skriver bøker slik som bøker er ment å skrives. Med innlevelse, språklig finurligheter og omsorg for sine karakterer. 

Anbefales når du vil minnes hvorfor man bør lese romaner.