Denne boka er en sær liten ting, i ordets beste betydning. Vår heltinne er Auri som lever i katakombene under universitetet fra kongedreperkrønikene. Auri har en spesiell evne til å føle når ting er på feil sted, og hvordan det påvirker gjenstandenes følelser. Koppene kan være ulykkelig hvis de ligger skjevt, og et teppe blir rasende hvis det treffer bakken. Vi blir med Auri på dagligdagse gjøremål, på hennes ensomme ferd for å gjenopprette tingenes riktig orden. Men det interessante er at hun ikke blir portrettert på en ensom måte. Auri eksisterer i tråd med hennes egne leveregler og de gir en mening til livet hennes. Du skjønner som leser hvordan den lille verden hennes henger sammen, samtidig som du undrer deg over hvordan sinnet hennes fungerer. Noen av personlighetstrekkene hennes, ønsker og behov er svært menneskelige, og det er et vakkert portrett av en jente som er sprukket på innsiden. Livet gir ikke alltid mening, og dette er historien om å skape veie der det ikke nødvendigvis er noen.

Språket er særegent og gir en dypere forståelse av Auri som person. Det er sjarmerende men fryktelig underlig på samme tid.

Forfatteren advarer om at boken ikke gir mening hvis du ikke har lest kongedreperkrønikene, men jeg tror jeg må si meg uenig. Auri er en sterk nok karakter til å bære boken alene, og gjenkjennelig nok til at hun ikke trenger en dypere kontekst.

Dette er boken for deg som ikke har lyst til å fordype deg i et langt verk, men fortsatt ønsker en interessant historie som setter spor. Hvis sommeren begynner å bli kort, da kan kanskje denne novellen være en god avslutning.