Fra arkivet – Mars 2020

David har mistet hukommelsen, og gjennom en annonse i avisen blir venner oppfordret til å skrive brev til han. Gjennom disse får vi ikke bare historien til David, men også et unikt blikk på de forskjellige karakterene.

Plottet i seg selv er spennende, og det er fascinerende hvordan du stadig endrer syn på de forskjellige karakterene imens du leser om dem gjennom perspektivet til andre. Stadig når du tror du har gjort deg opp en mening blir du ledet til å spørre spørsmål ved fortellerens troverdighet.
Boken er skrevet med to parallell handlingene, tilbakeblikket på livet til David gjennom brevene, og livet til fortellerene akkurat nå. Dette fungerer stort sett godt, og Tiller har en egen evne til å få frem det psykologiske spillet imellom mennesker. Noen av karakterene har en tendens til å overanalysere alt, og det føles som et befriende pusterom og lese delen til den ene som faktisk virker å ha tro på mennesket.

For det skal sies, dette er ikke en bok du nødvendigvis kommer i godt humør av. Samtalene er så ubehagelige beskrivelser av menneskets natur, at det er på grensen til det destruktive. Det virker som alle i boken har det vondt, på hver sin måte, og de er ute av stand til å kommunisere det på en effektiv måte til omgivelsene sine. Og plottwisten på avslutningen er noe av det beste (og kanskje grusomste) jeg har vært borte i. Helt utenkelig frem til de to siste sidene, og så genialt oppbygget at det er utrolig man ikke så det før.
Så jeg sitter igjen med blandede følelser. På en måte anerkjenner jeg at det er en fantastisk skrevet bok, men den var såpass ubehagelig å lese at jeg ikke kan anbefale den helt uten videre. Men for all del, hvis psykologiske thrillere er din greie, vil uten tvil elske denne.