Fra arkivet – februar 2020

Etter ett innholdsrikt liv sitter Allan Karlson på gamlehjemmet på sin hundreårsdag. Han vil ikke være med på noen fest, så klatrer enkelt og greit ut av vinduet og planlegger å ta en buss så langt pengene hans rekker. Når han møter en ung herremann som ber han om å passe på kofferten et øyeblikk, gjør han det, så godt at han faktisk tar den med på bussen sin når den kommer.
Plutselig er han ikke bare jaktet på av politiet for å få han hjem, men han har også en bande av farlige kriminelle på nakken. Allan får ikke panikk, men takler den ene utfordringen etter den andre på strak arm. Gjennom tilbakeblikk får vi mer innsikt i det som trygt kan sies å være et ekstraordinært liv.

Denne boken er veldig fascinerende. Allan har en frustrerende lettsindig tilnærming til livet, og dette, kombinert med en god dose flaks får han gjennom ting som burde ha drept han ti ganger, minst. Skrivestilen er lett og flytende, og fryktelig underholdende. Man blir revet med i handlingen og plottet i seg selv er så komisk at det ikke tar lang tid før du tar deg i å sitte å glise. Det er nesten inspirerende å se hvordan det å forvente at alt skal ordne seg gjør at ting faktisk gjør det. Det er ikke sånn at Alan griper sjansene som kommer, han plukker dem mer nonchalant opp, og tenker hvorfor ikke?
Så hvis det har blitt litt mye dyster krim, eller avanserte romaner, så er dette boken for deg. Sær, lett å like og hysterisk morsom. Anbefales for alle leseglade, også de som er langt fra hundre år.