Fra arkivet – September 2019

Aisha og Said har kjent hverandre siden de var små. De er søskenbarn og bodde i samme landsby til de andre kom. Verden blir revet vekk under føttene deres, og plutselig er hverdagen hjerteløs. De flykter fra tilværelsen som barnesoldater og møter Aaliyah som sier ting ingen forstår, Isir med et rødt og hissig arr i ansiktet og Khadar som har blikket festet på et sted lang borte i horisonten.

Dette er den brutale og såre historien om å rømme fra alt man kjenner til noe man ikke vet hva er. Fordi man ikke har noe valg. Fordi verden brenner, og det eneste du kan gjøre er å ta tak i den eneste du har igjen og løpe det du makter. Fordi de andre løper etter deg. Og du vet at du ikke kan la de ta deg igjen.

Denne er ingen enkel lese opplevelse. Ikke fordi språket ikke flyter eller handlingen ikke engasjerer, men fordi hvert ord skjærer litt dypere inn i deg. Det gjør vondt å lese om ungdommer i krise, og særlig når historien er så gjenkjennelig fra verdensbilde idag. Til tider orker man ikke å ta til seg grusomhetene, for dette er mørkere enn jeg liker å tenke på. Likevel er det en mindre virkelighetsnær dimensjon. For Aaliyah ser ting ingen andre gjør, og eventyrene er aldri langt unna. Og hvor kommer ringen egentlig fra? Er det sant det hun sier?
Boken har et unikt oppsett med frempek i hvert kapittel, som ikke avslører handlingen men heller gir en hvis tidsramme. Du blir best kjent med aisha og said, men de få kapitlene fra Alaliyahs perspektiv gir boken et ekstra lag.

Det eneste negative jeg har å si om denne, er at den er så vond å lese. Likevel en viktig og veldig aktuell bok. Anbefales til alle over 16, ettersom den kan være brutal.